I dag skal det handle om strømpriser. Først og fremst i de landene vi i Misjon Uten Grenser arbeider. Men la meg først komme med en personlig bekjennelse: Gjennom et langt liv har jeg reflektert altfor lite over strømprisene.
Joda, når jeg har reist utenlands, har jeg registrert at folk i andre land er betydelig flinkere enn oss til å sku av lyset i rom der de ikke befinner seg. Og jeg har hatt dårlig samvittighet når jeg selv har glemt å gjøre som dem. Og ja, jeg har visst at det har handlet om at strømmen har vært betydelig dyrere for dem enn for oss. Men jeg har likesom ikke tatt det inn. Før i 2021…
Økende bevissthet
Da steg bevisstheten om strømforbruket betraktelig. Også hos meg. Stuetemperaturen hjemme ble redusert, og lyset på badet ble slukket etter besøkene der. Vi gikk dessuten over til kun fulle vaskemaskiner. Et eldre par jeg kjenner, droppet å bruke oppvaskmaskinen og satt i mørket og så på TV. Det gjelder visst å prioritere. Det måtte de gjøre som jeg leste om i avisen også: Da strømprisene steg, måtte ungene finne seg i at familien ikke kunne bestille sushi hver fredag lenger. På TV ble det frimodig forkynt at «vi har verdens høyeste strømpriser».
Men det har vi faktisk ikke, selv om både privathusholdninger, bønder og andre bedriftseiere har velbegrunnede bekymringer i disse dager. Mange må kutte ut langt mer enn fredags-sushien for å få endene til å møtes. De av oss som har tenkt lite på strømforbruket tidligere, lurer på hvor vi kan stramme inn denne vinteren.
Øst-Europa fryser
Tankene mine går til Øst-Europa. Der kuldedraget fra Sibir gjør vinteren ubarmhjertig. Vi som tenker at alt sør for Danmark er «Syden», må korrigeres på det området, også. Det er bitende kaldt i uisolerte hus. Vedstabelen minker fort. For de som har en. Å varme opp husene med strøm, er utenkelig når prisen per kilowattime tilsvarer 13 norske kroner – beregnet ut fra gjennomsnittlig lønn i vårt land.
Det føles unødvendig å legge til at folk fryser. Både fordi det er kaldt, og fordi de mangler den ullgenseren jeg kryper inn i når jeg synes vi har det litt kaldere hjemme enn jeg egentlig trives med. Eller de raggsokkene jeg tar som en selvfølge. Vintersko. Jeg kunne velge mellom flere da jeg kledde meg denne morgenen. Det er et privilegium mange ikke er forunt.
Takknemligheten er stor
På den bakgrunnen gjør det sterkt inntrykk å lese rapporter fra takknemlige mennesker som får nødvendig støtte gjennom Misjon Uten Grensers medarbeidere i disse dager: Alenemoren Cristina jubler over «nye» sko og en varm jakke som hun til og med bemerker har favorittfargen hennes.
Ecaterina, som har fått ved-briketter, er også full av lovord. Nå kan hun varme opp huset til sønnene kommer hjem fra skolen. Hvilken glede! De to kvinnene er ikke alene om å slite. Hver tredje familie i Øst-Europa klarer ikke å holde varmen hjemme gjennom vinteren. For mange eldre er Misjon Uten Grensers suppekjøkken avgjørende for at de kommer seg gjennom vinteren. Der får de et varmt måltid mat i tillegg til varme klær og annet utstyr de måtte trenge.
Har du lyst og anledning til å bidra? Summen bestemmer du selv, men 250 kroner dekker fem sekker ved til en familie – sammen med klær, sko og tepper fra våre hjelpesendinger.
– Tonje
