Miranda (45) var sliten og deprimert etter mange år som fattig alenemor. Nå gir en bugnende grønnsakshage håp om en bedre framtid for henne og barna.
– Se, her kommer det salat, sier Miranda. Hun drar til side plastikken på et hjemmelaget lite minidrivhus. En tunell av knallgrønn og frisk bladsalat kommer til syne.
Hagen hennes er grønn og frodig med innslag av fargerike grønnsaker. Trebarnsmoren fra Albania trives med jord under neglene, men for henne er ikke dette en hobby eller forbigående trend. Grønnsakene fra hagen er mat hun og barna trenger for å overleve.
Alene med tre barn – Det er 13 år siden han forlot oss nå, sier Miranda og sukker mens hun dekker over salaten igjen.
Hun snakker om ektemannen og barnas far som valgte å reise fra dem og flytte til Hellas. De har ikke sett ham siden, og Miranda har vært alene med ansvaret for de tre barna deres. Det har vært ekstra tøft fordi eldstesønnen, Nesti, har diagnosen autisme.
– Jeg både vasker og barberer ham. Han klarer ikke noe på egenhånd, forteller Miranda.
I dag er Nesti 21 år, men må ha tilsyn hele tiden. Han har ikke noe språk og kan bli veldig urolig i sosiale settinger. Behovene han har, gjør det umulig for Miranda å jobbe utenfor hjemmet. Derfor lever familien på pleiepenger som hun får for å ha den daglige omsorgen for ham. Disse pengene holder ikke til å dekke familiens grunnleggende behov.
– Jeg har hele tiden følt på at jeg er en dårlig mor, forteller Miranda åpenhjertig.
Ikke bare sliter hun med å få endene til å møtes, men hun synes heller ikke at hun klarer å følge opp de to yngste barna, Erisa (14) og Amarildo (16), fordi Nesti krever så mye av henne. I fjor fikk Nesti også diagnosen epilepsi. Han fikk et anfall som var så stort at han var nær ved å dø. Det var en skremmende opplevelse for dem alle.
Samtaler, matkasser og frø med håp Da Misjon Uten Grenser først ble kjent med Miranda, var hun nedbrutt og svært bekymret for framtiden. Hun så ingen løsning på den vanskelige situasjonen de var i. Jevnlige besøk og samtaler med Misjon Uten Grensers familiekoordinator, betød svært mye i starten.
– Jeg var helt tom for krefter, deler Miranda ærlig.
Familien ble raskt innrullert i familiefadderprogrammet og begynte å motta månedlige matesker, hygieneartikler og skolesaker. Erisa og Amarildo fikk plass på Etter skoletid i landsbyen, og de har vært på sommerleir.
– Da kjøleskapet vårt gikk i stykker, fikk vi et nytt av Misjon Uten Grenser. Alle klærne vi eier har vi også fått av dere, sier Miranda og vifter hånda mot barna.
Hun er takknemlig for all hjelp og støtte, men da familien mottok frø og hageredskaper, kjente hun på mer enn takknemlighet. Hun kjente på mestringsfølelse, stolthet og glede over å selv kunne gjøre noe for å sørge for mat på bordet.
– Jeg har ikke hatt råd til å kjøpe verken frø eller hageredskaper. Nå dyrker jeg både gulrøtter, auberginer, agurker, tomater, bønner og frisk salat, sier Miranda og smiler.
Erisa og Amarildo er også glade for at de kan dyrke mat i hagen, og hjelper gjerne til.
– Dette gjør definitivt mamma mindre stresset. Og det er godt å se at hun smiler, sier Amarildo takknemlig.
– Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke dere Før var området ved siden av Mirandas lille hvite hus, et grått og trist jordstykke. Nå har hun forvandlet det til en frodig og fargerik kjøkkenhage. Lukten fra tomatplantene som tvinner seg opp etter klatretrådene ligger i luften. Agurkene er snart klare til å bli plukket, syltet og lagt på glass.
– Misjon Uten Grenser har støttet meg med alt jeg trenger. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket, sier Miranda rørt.
For oss er det takk nok å se de glade ansiktene til Miranda, Erisa, Amarildo og Nesti. Det er utvilsomt mer enn bare planter som vokser og gror hos den albanske familien nå.
– I hvert av disse frøene er det både håp og et løfte om mat, avslutter trebarnsmoren lettet og glad.
