Og sykdommen til den lille jenta virket høyere enn fjellene som omsluttet dalen.
Snøkrystaller leker over hustaket. Snøen gjemmer bort søpla som lå bak huset og på ett øyeblikk har man ryddet til jul. Men snøen dekker ikke over alt. Fattigdommen er til å ta og føle på. I vinduet sitter ei jente som venter på en pakke.
Vent litt. Det var ikke sånn det var. Det kom aldri noe snø. Jeg og Natalia (som bor i Romania) skulle dele ut pakker for Misjon Uten Grenser. Vi hadde håpet at vi skulle komme i julestemning. Men julefreden senket seg ikke.
Det var dårlige fremtidsutsikter for jenta i vinduet. Moren fortalte at jenta hadde fått kreft i halsen. Vi foldet hendene og ropte til Gud.
Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren, himmelen og jordens skaper.
Men akkurat da, virket Gud så langt borte. Og sykdommen til den lille jenta virket høyere enn fjellene som omsluttet dalen. Det er nå jeg skulle ønske at jeg kunne komme med en seiersrapport. At jeg jeg kunne fortelle at jenta ble momentant helbredet og at hele landsbyen vendte seg til Gud.
Det jeg kan fortelle var at vi løftet øynene mot Herren.
Jenta gråt.
Mammaen gråt.
Og jeg gråt.
Hjemme i himmelen, skal ingen mer gråte.
Herren skal selv tørke tårene av
Hjemme i himmelen, skal ingen mer sørge.
Ingen skal dø eller legges i grav.
Kjære venn. Mitt ønske, i denne førjulstiden, er at vi kan strekke ut en hånd. La oss vise at vi bryr oss! Midt i håpløsheten kan vi komme med håp.
Hilsen fra Daniel
