Restaurantbesøk til ettertanke

Jeg fikk noe å tenke på den dagen på restauranten. Ja, faktisk så var det vondt å sitte der og være den heldige.

Det er en rolig formiddag på den lille restauranten. Duften av deilig asiatisk mat kiler i nesa, mens kokken rolig og smidig danderer mat på tallerkener i det åpne kjøkkenet. Ved siden av meg sitter min kvinnelige kollega fra Moldova som er på besøk i Norge. Vi er omtrent like gamle, gift og småbarnsmødre begge to.

Jeg legger merke til en dame som kommer inn. Grått hår, leppestift, brun kåpe, parfyme og hårspray. Kanskje rundt 70 år… Snart får hun selskap av fire andre damer på omtrent samme alder. De prater, ler og koser seg. Etter å ha jobbet hele livet er det et privilegium å kunne benytte friheten og pensjonisttilværelsen til å gå på restaurant en helt vanlig onsdag formiddag.

– Noe sånt ser jeg sjelden hjemme i Moldova, sier kollegaen min plutselig. Hun har tydeligvis også lagt merke til damene. Å gå på restaurant er helt utenkelig for de eldre der. De jobber og sliter hele livet, men sitter igjen med ingenting når pensjonisttilværelsen og alderdommen kommer. Det smilende ansiktet får et trist og sårt drag når hun prater om forholdene i hjemlandet. Hun sukker dypt.

Tidligere i år ble Norge kåret til verdens beste land å bo i av FNs utviklingsfond, for tiende år på rad. Tenk på det da! Verdens beste! Vi er så utrolig heldige. Er vi egentlig klar over det? Vi vet det, men skjønner vi det?

Jeg fikk noe å tenke på den dagen på restauranten. Verdens urettferdighet kom veldig nærme. Ja, faktisk så var det vondt å sitte der og på en måte være den heldige av oss to. Heldig fordi jeg trakk vinnerloddet ved å få vokse opp og leve i verden beste land.

Hilsen fra Marte

Forfatter

Mer fra bloggen