Emanuel mistet barndommen sin, nå hjelper han barn som har det vanskelig.
-Hei, jeg heter Emanuel, men bare kall meg Manu. Den unge mannen foran meg smiler når han rekker hånda over kontorpulten og hilser. (Dette er uka før koronarestriksjonene trer i kraft).
Han er en av mine nyeste kolleger på kontoret i Romania. Og akkurat ved dette første møtet, vet jeg ikke noe annet om Emanuel, enn at han heter Emanuel og jobber i Misjon Uten Grenser. At han har en historie som skal røre meg dypt, vet jeg ikke.
Når den grønne varebilen til Misjon Uten Grenser i Romania suser av sted langs veien mot landsbyene vi skal besøke, forbereder jeg meg på sterke inntrykk. Møter med barn som har det vanskelig, møter med foreldre som strever, fattigdom og nød. Jeg vet fortsatt ikke at den aller sterkeste historien jeg skal få høre denne dagen, er Emanuel sin.
-Dere burde ikke gå ned dit, de hundene der er ikke til å stole på, sier Emanuel advarende. Det er godt å ha med seg en som er kjent. Vi føler oss trygge med Emanuel i nærheten. Han sprayer antibac når det trengs, forteller oss om stedene vi besøker, hvordan menneskene lever, utfordringer de har, hvilken mat vi får servert og alt mulig annet. Han prater med de han møter. På en varsom måte er han tilstede og interessert.
Ble forlatt av faren sin
I bilen på vei hjem forteller han litt av sin historie. En gang var han et av barna som trengte hjelp.
-Familien min var avhengig av faddere i Misjon Uten Grenser, sier han.
Jeg får litt hakeslepp med en gang.
-Pappa reiste fra oss. Mamma satt igjen med alt ansvaret. Hun hadde ikke på noen som helst måte mulighet til å forsørge oss. På et tidspunkt var livet veldig mørkt. Vi hadde ingenting. Hjelpen fra Misjon Uten Grenser reddet oss.
Gaver til bursdager eller jul kunne han ikke få. Derfor var sommerleirene til Misjon Uten Grenser ekstra viktige for ham. Det var lyspunktet i hverdagen.
Emanuels historie gjør meg trist og glad på samme tid. Trist fordi jeg synes det er så leit at han har opplevd så mye vondt i barndommen. Glad fordi det har gått så bra med ham. Og glad fordi jeg bare etter noen timer sammen med ham, vet jeg at han kommer til å bety mye for veldig mange barn i Romania.
Fra kontorpulten min her hjemme i Norge, og mest sannsynlig fra det stedet du sitter akkurat nå, er veien til de personlige historiene i Øst-Europa lang. Bildet av den store fattigdommen gjør inntrykk, men det er de personlige historiene som virkelig rører hjertene våre. Derfor er jeg glad for at Emanuel lar meg dele hans historie og mitt møte med ham, med deg.
Hjelpen Emanuel fikk, har betydd alt for ham. Og nå ønsker han å hjelpe andre igjen. Møtet med Emanuel ga meg nok et bevis på at det nytter å hjelpe.
Marte
