Livet på barnehjem er ingen dans på roser. På barnehjemmet jeg besøkte for et par uker siden, danser de likevel.
Blikkene er konsentrerte, de teller takten mens de svever bortover gulvet. Sammen med ristingen i høyttaleren teller de – En, to, tre, en, to, tre.
– Vi har ikke så mye å rutte med, men vi gjør det beste ut av det vi har, sier barnehjembestyreren og geleider flokken fra Norge galant rundt i korridorene på barnehjemmet. De høye hælene hennes gir gjenklang i de lange gangene med kjølige murvegger, tak, gulv og tunge jerndører.
På vei opp i annen etasje må vi fram med lommelykta. Trappa snor seg oppover i mørket. Økonomien er stram, og de må spare der de kan. Barnehjembestyreren forteller at barna bare kan dusje en gang i uka. Badet er i tillegg nedslitt og toalettene som står på rad og rekke på samme rom har sett sine beste dager.
89 barn mellom 4 og 18 år bor på dette barnehjemmet. Noen av dem har familie de kan besøke i helger og ferier. For andre er barnehjemmet det nærmeste stedet de kommer en familie.
Her sover de, her spiser de, her går de på skole og her oppholder de seg på fritiden. Hele livet deres er konsentrert i og rundt den gamle murbygningen som roper etter modernisering og reparasjon.
Det kan høres ut som musikken er i ferd med å sprenge forsterkeren, men sånn må det være. Alle barna på dette barnehjemmet er døve. Når bassen får gulvet til å vibrere er det lettere å holde takten. Bare slik kan de fullføre dansen.
De smiler. Men jeg klarer ikke fri meg fra tanken: Hvordan er det å våkne opp i disse omgivelsene dag etter dag og vite at dette er livet?
Hilsen Marte
