Det er allerede en måned siden sist, men jeg smiler fortsatt når jeg tenker på deg.
Du kom hoppende glad inn gjennom porten til misjonssenteret med skolesekken dansende på ryggen. Du gledet deg til å komme. Det var ikke vanskelig å se.
Mammaen din hadde dratt strømpebuksa di godt opp over magen. Og jeg tenkte, eller håpte er vel mest rett å si, at det betyr at du får litt god mammaomsorg hjemme. Men jeg vet at din mamma og pappa er mye borte. De er på den store søppeldynga hele dagen for å samle plast og metall som de kan selge. Slik forsørger de deg.
Du har en storesøster som brukte å ta vare på deg mens de var borte, men da hun ble gammel nok, flyttet hun fra landsbyen for å bo sammen med kjæresten sin. Bestefar hadde alltid et fang du kunne sitte på, men han er død. Likevel er du et eneste stort smil.
På misjonssenteret får du alt det du skulle fått hjemme. Mat, omsorg, leksehjelp, svar på spørsmål du lurer på, en god klem, et godt råd, du lærer å vaske hendene før mat og å takke for maten når du har spist. Besøket på misjonssenteret akkurat denne dagen, får meg VIRKELIG til å innse hvor viktig dette stedet er. For hvor skal du gå når du ikke kan komme hit?
Denne dagen får du og de andre barna vite at misjonssenteret må stenge på ubestemt tid. Ingen vet hva som skjer framover. Hele verden er i unntakstilstand på grunn av korona-viruset. Du er en av de som blir hardest rammet. Fordi du allerede lever i en usikker hverdag.
Det er usikre tider i Norge også nå. Men på en helt annen måte. Jeg tenker på deg, Nicoletta og de andre barna som jeg fikk gleden av å møte før hele verden gikk i dvale.
Din mor og far kan ikke gå på søppeldynga nå. Søppeldynga er stengt. Den lille inntekten de hadde er borte. Jeg vet at den eneste maten dere har å spise, er den dere får utdelt fra Misjon Uten Grenser. Og jeg takker Gud for at dere får det.
Du har det ekstra vanskelig nå og hjertet mitt gråter med deg. Jeg håper så inderlig at du og de andre barna snart kan komme hoppende inn porten igjen og få tilbake det stedet som betyr så mye for dere. Inntil det skjer, lover vi i Misjon Uten Grenser å være der for dere på andre måter. Gi dere mat, og hjelpe på best mulig måte.
Ikke gi opp, Nicoletta
Klem fra Marte
