Det første jeg tenkte da jeg så Guylserin sitt hus, var at jeg ALDRI skal klage over mitt eget igjen.
Jeg har ikke klart det. Å ikke klage på noe, altså. Koselighetsfaktoren blir aldri høy nok, og det er alltid noe jeg gjerne skulle ha byttet ut, fikset eller forandret på. Ikke for å rettferdiggjøre meg selv, men jeg tror ikke at jeg er den eneste. Det er ganske mange av oss som har absolutt alt vi trenger, men likevel mangler noe. Kanskje vi skulle rette blikket litt utover? Det er en verden der ute som innbyr til ettertanke.
Husene ligger tett i tett oppover den bratte fjellsiden. Rent geografisk er det ikke så langt fra Norge til den lille fjellandsbyen i Bulgaria. I levestandard er det som to verdener. Her bor Guylserin, mannen og datteren Gyula. Og akkurat nå, mens jeg lever mitt vanlige hverdagsliv her hjemme og lurer på når vi skal pusse opp badet; så lever de sitt liv på 10 små falleferdige kvadratmeter med utendørs toalett.
For meg er innlagt vann en selvfølge. Guylserin må gå ned en bratt og steinete fjellside for å hente vann. Det tar cirka 15 minutter å gå ned til en felles vannkran og hun klarer å bære med seg 20 liter om gangen. Hun går turen flere ganger om dagen.
Hun bor i et hus jeg vil karakterisere som en rønne, likevel takker hun Gud.
-Kjærligheten jeg opplever gjennom alt vi får, varmer hjertene våre. Alt dette har forandret meg, sier Guylserin og sikter til hjelpen hun får av Misjon Uten Grenser. Hun forteller videre at hun tidligere ikke likte å dele det hun hadde med andre, men at Gud har forandret henne. Nå er hun takknemlig for alt hun har og deler gladelig.
– Jeg er ikke bekymret, Gud vil sørge for oss, sier hun. Og jeg, jeg tenker at denne dama har jeg litt å lære av.
Hilsen Marte
