«Er dette familien vi skal besøke?» spør jeg forundret. Fra bilvinduet ser jeg en vever jente i veikanten med en baby i armene. «Det er det,» sier min rumenske kollega i det vi hopper ut.
Jenta i veikanten tar imot oss med et forsiktig smil. Så viser hun vei inn en hengslete port laget av rustent nettinggjerde og gammel presenning. Noen plater danner en tørr sti over den sølete gårdsplassen mot inngangsdøra.
Vasker klærne i elva
Georgiana er bare 17 år. For åtte måneder siden ble hun mamma for første gang. Nå viser hun stolt frem den lille gutten til oss. Mannen hennes arbeider for å få hjemmet deres ferdig. Et ettroms irrgrønt murhus langs den trafikkerte hovedveien mot byen. Han tar strøjobber på dagtid for å tjene penger. Georgiana er hjemme med babyen.
Hva gjør hun her hele dagen, undrer jeg mens øynene mine glir over den spartanske innredningen. En sofa, et bord, en stol og en gammel gasskomfyr. Det er alt. Jeg ser for meg huset jeg bodde i da jeg ble mor for første gang. Parkettgulv og lyse vegger, lekegrind og vugge. Og ikke minst det flislagte badet med varmekabler og vann i springen. Varme og vann som kanskje var det viktigste for meg da jeg hadde små barn, finnes ikke her.
-Hun vasker klærne i elven nedenfor, oversetter min rumenske kollega. Noen ganger reiser hun også hjem til foreldrene for å vaske der, men da må hun betale, for de har ikke råd til å betale hennes klesvask, fortsetter hun.
Jeg blir målløs. Ser for meg at hun må bære med seg babyen ned til den kalde, skitne og farlige elva som umulig kan gjøre klærne spesielt rene. Jeg tenker på all hjelpen jeg har fått av mine foreldre uten å betale en krone.
Er det håpløst?
Eimen av gammel røyk og varmen fra gasskomfyren gjør det vanskelig å puste i det tette rommet. Gutten henger fortsatt dønn alvorlig på hofta hennes. På hofta til en mor som fortsatt bare er barnet selv. En følelse av håpløshet gjør at jeg har mest lyst til å bryte ut i tårer der og da. Det gjør rett og slett for vondt å se på denne jenta i slike forferdelige omgivelser.
-Hun har lyst til å fortsette å gå på skolen, oversetter kollegaen min. Et lite glimt av håp, bryter den destruktive tankerekken min. Skolegang er bra. Men det kommer aldri til å skje uten at noen er her og hjelper henne med det.
En grå og kald formiddag i Romania, hopper et vilt fremmed menneske rett inn i hjertet mitt. Jeg har mest lyst til å ta med meg både Georgiana og babyen hennes hjem. Det kan jeg selvsagt ikke, men jeg kan heller ikke tillate meg å tenke at det er håpløst. Jeg som kommer fra rike Norge, kan ikke reise hjem og tenke at det ikke nytter. Noen må komme med håpet.
Det er utallige slike skjebner i Romania og Øst-Europa. Familier som lever fra hånd til munn og ikke har noen framtid. INGEN skulle leve slik. Sammen kan vi gjøre en forskjell. Jeg lover deg at det nytter og det betyr så uendelig mye ❤️❤️❤️
Bli fadder i dag og hjelp en familie. Du vil ikke angre.❤️❤️
Klem fra Marte
