Det var en gang en lykkelig liten familie. De bodde i et enkelt, men velstelt hus i Moldova.
Faren var en respektert arkitekt som hver morgen dro på jobb for å tegne hus. Moren fulgte barna til barnehage og skole før hun dro til jobben som regnskapsfører på rådhuset. Fremtiden så både lys og lovende ut.
Den vonde barndommen
Dessverre er ikke denne historien et vakkert eventyr. Da yngstegutten Andrei var to år, og søsteren, Agnesa, var sju, ble faren alvorlig syk og døde. Moren gikk inn i en depresjon, og søkte trøst i alkoholen. Barna ble overlatt til seg selv. Etter en stund mistet moren omsorgen for barna og dro utenlands. Barna ble plassert hos en tante som behandlet dem dårlig, og som sjuåring ble Andrei plassert på barnehjem. Søsteren bodde hos tanten en stund til, og ble nærmest behandlet som en tjenestepike. Etter en stund, ble hun også sendt til barnehjemmet.
«Årene på barnehjem var grusomme. Jeg ble ofte mishandlet, både fysisk og verbalt. Vi fikk sjelden nok mat, og de ansatte hakket på oss og fortalte oss ofte at ingen trengte sånne som oss. Søsteren min var nok mer fornøyd enn meg, fordi tante hadde behandlet henne så dårlig. Da jeg ble sendt til barnehjemmet, solgte forresten tante alle eiendelene vi hadde fra hjemmet vårt for å kjøpe seg en bil. Ingen sto opp for oss», forteller Andrei nå mange år etter.
Hjelp til et bedre liv
Heldigvis var det lyspunkter også. I 2004 fikk han og søsteren faddere gjennom Misjon Uten Grenser. Hjelpen derfra minnet dem om at det faktisk var noen som brydde seg.
Når livet ble tungt, var det forholdet til søsteren som holdt Andrei oppe. «Søsteren min er fantastisk. Hun betyr alt for meg, og har alltid vært en jeg ser opp til. Jeg hadde ikke klart meg uten henne», sier en takknemlig lillebror.
Da Agnesa fant ut at hun ville studere medisin og bli lege, ble Andrei inspirert til å følge i hennes fotspor. Legestudiet er veldig krevende, og Andrei merket fort at det ble utfordrende. I utgangspunktet hadde han ikke råd til hverken skolemateriell, nok mat eller klær. Heldigvis fantes det en løsning. Gjennom Misjon Uten Grensers stipendordning får Andrei nå den støtten han trenger for å fullføre studiene. «Jeg finner ikke ord for å si hvor takknemlig jeg er for denne hjelpen. Jeg skal gjøre mitt beste for at de som støtter skal bli stolte av meg. Jeg har opplevd nok elendighet og ydmykelse i min oppvekst. Om jeg får barn, vil jeg gjøre alt for at de skal få det bedre enn jeg har hatt».
Kjære givere!
Å gi barn og unge mulighet til utdanning er utrolig viktig. Selv om de som mottar støtte ikke kan takke dere givere personlig, er dere alltid med i bønnene til takknemlige barn og unge. Deres støtte forandrer liv, og det ønsker vi å takke dere for.
Hilsen teamet i Misjon Uten Grenser Moldova
