Yulia rømte vestover med barna: Situasjonen tvinger dem tilbake dit de kom fra
Yulia var gravid med sitt tredje barn da Russland invaderte Ukraina. Sammen med barna måtte hun forlate hjemmet sitt i Kramatorsk, en by i Donesk, øst i landet, mens mannen ble tilbake som sjåfør for det ukrainske forvaret.
Yulias mor ble evakuert med tog dagen før 8.april i 2022 da to raketter traff jernbanestasjonen i Kramatorsk. Mer enn 50 mennesker ble drept.
– De fleste av dem var sivile, og blant dem mange barn.
Yulia puster tungt og forteller hvordan hun stod med en koffert i den ene handa og datteren i den andre den dagen de selv forlot byen.
Belastingen på den unge moren har vært – og er – umenneskelig.
– Før fluktbilen hentet oss, nistirret jeg på huset vi bodde i – og lurte på om jeg noen gang ville få se det igjen. Men vi måtte dra, fastslår hun, og legger til alle jordmødre og gynekologer i byen hadde rømt. Det var også bare ruiner igjen av skolen som lå rett ved huset deres.
Heldigvis fødte Yulia en velskapt og sunn gutt tre måneder senere. Nå er Victor – navnet hans betyr «seier» – en frisk toåring som foreløpig forstår lite av den strabasiøse starten livet har bydd han.
Men moren hans vet, og hun er sliten.
For Yulia startet egentlig krigen allerede i 2014. Da tok de hun kaller «russervennlige terrorister», kontroll over området der hun bor.
– Noen trodde nok at det ville gi oss en lysere framtid, men i stedet ble det kaos og mye vold. Da fullskalakrigen startet i 2022, ble det hundre ganger verre, oppsummerer trebarnsmoren.
Yulia er klar på at situasjonen tvang dem til å rømme, og legger til at det gikk så fort at hun ikke engang fikk gitt mannen sin en klem.
– Han tjener fremdeles ved fronten, sier hun stille.
Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at traumene er mange, og at ensomheten må ha vært stor, da hun og barna omsider kom til Sarny, vest i landet. Kramatorsk er en by med cirka 160 000 innbyggere, så overgangen til Sarny, med knappe 28 000, var stor.
– Men vi trives med landsbylivet, og har blitt tatt godt imot av lokalbefolkningen. De har vist stor medlidenhet med oss, og den støtten vi har fått gjennom Misjon Uten Grenser har også gitt oss nye venner, fortalte Yulia takknemlig da hun ble intervjuet i 2023.
En av dem som tok omsorg for Yulia og de tre barna, er Olexandr, lokal medarbeider i organisasjonen.
– Disse familiene som ikke lenger kan bli boende på hjemplassene sine, står overfor umenneskelige utfordringer, sier han.
Han forteller at den støtten de får fra det offentlige, er minimal, og prisene på utleieboliger skyhøye. Rimelige boliger er tilsvarende dårlige, og folk som må ta til takke med kommunale hybelhus, får gjerne bare ett rom for hele familien.
Hvis man i det hele tatt får tak i en bolig. Yulia og barna bodde i et hus som tilhørte en familie som rømte utenlands da krigen begynte, men da denne familien valgte å returnere til hjemlandet i 2024, sto Yulia igjen på bar bakke. Som titusener av andre i Ukraina, så hun seg nødt til å returnere til hjembyen fordi hun ikke hadde råd til å bli boende et sted der det er tryggere. Kramatorsk ligger bare to mil fra frontlinjen og risikoen for angrep er skyhøy.
– Misjon Uten Grensers bidrag er veldig viktige for disse menneskene som er overgitt til å bygge seg et nytt liv på ruinene av sin tidligere tilværelse. Jeg er så lei meg på deres vegne, sier Olexandr. Han forklarer også hvordan julen blir en ekstra sårbar påminnelse om hva de har mistet og hva de ikke har råd til.
For Yulia var det akkurat slik. Hun kjente seg svært sårbar og var veldig takknemlig for den støtten hun fikk i form av jevnlige esker med mat og hygieneartikler mens hun bodde i Sarny – og for at Olexander lånte henne og barna ørene sine.
– Det betyr mye å få fortalt sin historie, og å få et ekstra håndtrykk til jul, forklarer Olexandr.
Yulia bekreftet det, da Olexandr snakke med henne før hun måtte dra. Da la hun også til at hun, hver dag etter at barna hadde sovnet, knelte ved sengen og ba Gud om en fredfull framtid.
– Og så takker jeg Gud for alle snille mennesker over hele kloden som hjelper oss. Takk Gud – og takk til dere alle.
Måtte Yulia og alle andre som ber om en fredfull framtid for Ukraina, få bønnesvar.
