«Mamma, kan ikke vi gi henne noen penger?» Vinden blåser surt imot oss idet vi kommer ut av svingdøra på sykehuset.
Jeg har en tanke i hodet mens jeg knepper jakka og hutrer meg mot bilen: å holde avstand til de rundt meg. Datteren min derimot, har lagt merke til en kvinne som sitter på den kalde novemberasfalten inntullet i et stort sjal. Jeg stopper, nøler et lite sekund, men tar opp lommeboka og sier: «Selvfølgelig kan vi det.»
«God jul,» sier hun og smiler mot oss. «God jul,» sier vi, og jeg tar meg i å tenke litt på hvordan julen hennes kommer til å være.
På vei mot bilen, kjenner jeg på en god følelse. En glede over at datteren min så henne og hadde lyst til å hjelpe. Det betyr mye for meg at barna mine viser at de bryr seg om andre mennesker. Men jeg ble også veldig lettet over at jeg selv kunne feie alle de vanlige unnskyldningene til side, og bare se det som datteren min så: Et menneske som trengte hjelp.
For det er veldig lett å finne unnskyldninger.
Kanskje står mafiaen bak hushjørnet og tar pengene. Eller kanskje går de til rus. Det vil jeg jo ikke. Jeg gir jo dessuten med et fast trekk fra kontoen hver måned. Og akkurat nå har jeg ikke så god råd. Det er alltid noe som kan rettferdiggjøre og gå forbi.
Vi er på vei inn i den travle førjulstiden. En annerledes førjulstid preget av smittevern og koronaregler. Vi er slitne og litt lei. Skylappene er kanskje på. Men nå, nå er det viktigere enn noen gang, å se. Se mennesker som har det vanskelig. Se mennesker som er ensomme.
Datteren min så. Og et lite øyeblikk der, fikk jeg også se verden gjennom et barns øyne. Og det, ja det var slett ikke så verst.
«Du stjerne over Bethlehem
Send dine stråler ned
Og minn oss om at julens bud
Er kjærlighet og fred»
Førjulsklem fra Marte
Om du ønsker å støtte Misjon Uten Grenser sin juleaksjon, kan du klikke her😊
